Hæ? Brannkonstabel, jeg?!

Hæ? Brannkonstabel, jeg?!

Hei blålysvenner!

 May Tømmervold heter jeg, er 39 år og jobber som brannkonstabel i Tønsberg/Norge.

Jeg simpelthen elsker jobben min og det blir gøy å dele litt av arbeidshverdagen min med dere.

Jeg kan si det først som sist, dette er mitt første(!) blogginnlegg så ikke forvent noe mesterverk! Men får håpe det går deg til etterhvert, hehe.

Vi kan jo kanskje begynne med hvordan jeg endte opp som brannkonstabel, for det var overhodet ikke noen jeg drømte om som liten, eller tenkte på da jeg skulle ta mine yrkesvalg som ung og lovende. 

Min drøm var å bli jagerflypilot og bryte lydmuren! Men den drømmen crashed and burned kan man vel pent si... (men Top Gun er fortsatt favoritt filmen)

Derimot var det mye annet som fristet i Forsvaret så jeg justerte flapsen og endra målbilde.  Det resulterte i 8 år i Mekanisert Infanteri (vognkommandør og NK tropp CV90) og 7 år som systemoperatør skytter (doorgunner/crewchief) på helikopter.  Angrer ikke på en eneste dag i Kongens klær, men da jeg nærmet meg slutten på min 15- årige kontrakt med Forsvaret måtte jeg stikke den berømte fingeren i jorda, og finne ut om dette var livet helt frem til pensjonsalder. 

Grublet fryktelig lenge på hva slags sivilt yrke som kunne passe meg, og frykten var at jeg fort ville kjede meg i "det sivile helvette" som vi faktisk kalte det.

Jeg bestemte meg til slutt for å starte på ambulansefag (deltid, mens jeg jobba i Forsvaret)

Halvveis i studiet skulle jeg ta sertifikat på 160 - utrykningskjøring.  Det ble arrangert av Kongsberg Brannvesen, og var første gang jeg satte mine bein på en brannstasjon.  Jeg syntes selvfølgelig det var tøft med alle de kule brannbilene, men da instruktøren spurte meg om ikke jeg burde bli brannkonstabel i steden, avfeide jeg det som en spøk! 

"Jeg kunne jo ikke bli det?! Det er jo bare store sterke mannfolk som kan jobbe som brannMANN!"    Eller........? 

Selv jeg som hadde jobbet så mange år i operativ del av Forsvaret,  for det meste som eneste kvinne, var meget godt trent og ikke redd for å velge utradisjonelt, så må jeg innrømme at fordommene tok meg.  Jeg kjente brått på den usikkerheten om at "kunne JEG det da? Jeg er sikkert ikke god nok, sterk nok, kan nok, jeg kommer til å feile!" Osv osv.  Helt idiotisk sett i ettertid selvsagt!

Men for meg måtte det modnes litt over ett par dager, og det kverna kontinuerlig rundt i hodet mitt. Brannvesenet hadde jo egentlig alt jeg var på jakt etter i en sivil jobb; spenning og et bredt spekter av arbeidsoppgaver, det uforutsette av å aldri helt vite hva ei vakt bringer og stor variasjon, fokus på fysisk trening og krevende innsatser, et fantastisk samhold mellom kolleger og følelsen av å gjøre en samfunnsnyttig jobb og hjelpe mennesker. 

Så hva var det egentlig å lure på?! 

Ambulanseplanene ble kasta langt vekk, og jeg gikk all in! Det føltes utrolig godt å ha et mål man virkelig ville, 100%! 

 

I dag har jeg jobbet 5,5 år i Brannvesenet og er forlengst en helfrelst brann-nerd. Jeg tør påstå at en bedre arbeidsplass finnes ikke!  

Men det har ikke kommet gratis og vil man bli brannkonstabel må man virkelig ville det 100%. Det er beinhard konkurranse med som regel flere hundre søkere per stilling.  Mange har brukt år på å opparbeide seg kompetanse, erfaringer og trene på de fysiske testene, og vært på flere opptak før de evt får en jobb.  Men det er ikke umulig!  Og jeg vet det er mange der ute, ikke minst mange damer, som hadde egnet seg ypperlig som brannkonstabel.  Jeg kan ihvertfall varmt anbefale det til alle som måtte lure.

 

Min litt kronglete vei inn og hvordan man kan bli brannkonstabel kan vi ta neste gang!

Hyggelig å hilse på dere og legg gjerne igjen kommetarer og spørsmål til innelggene og evt hva dere ønsker å lese mer om senere!  

May.

Leave a comment

Please note, comments must be approved before they are published

The cookie settings on this website are set to 'allow all cookies' to give you the very best experience. Please click Accept Cookies to continue to use the site.

Your cart

×